Da jeg vokste opp på 60-tallet tilbragte mange sommerferiene i Nøtterøy- og Tjømeskjærgården. Øyer, holmer og skjær, lå der, varme og vakre, omkranset av bølgeskvulp og solgangsbris. De var trygghet og stabilitet. Senere har jeg skjønt at ingenting kan tas for gitt.
Med bit-for-bit-nedbyggingen, reduseres fellesbiten like mye. Da Færder nasjonalpark ble opprettet i 2013, var det en stor glede. Skjærgården vil fortsatt bli vårt felles eie.
I det herrens år, 1957, En vakker midtsommerdag i 1957, samtidig som Tønsberg og Nøtterøy Kanalbrua ble offisielt åpnet, ble mine foreldre Knut og Else, smidd i hymens lenker i Tønsberg domkirke. Bryllupsreisen var forhåndsbestemt, en pram ble snekketauet til vakre Vakersholmen, på Tjømes vestside. Der ble telt satt opp, og de rodde ut for å fiske middager, eller inn til Langvika for å hente brød og drikke.
Tre år senere så jeg dagens lys, og et sterkt minne er fra skjærgården er på tur i tresnekka til onkel Leif. Vi var på langtur fra Ollebukta og tøffet forbi Ildverket. Om bord gikk praten livlig om eieren av øya, Bjarne Kroepelien, som i Adams drakt og med et tørkle på toppen, voktet sin kjære øy for uvedkommende. De voksne pratet lavmælt, farmor lente seg nysgjerrig over rekka, mens mannen forsvant inn i historien etter at Staten overtok Ildverket i 1966.
Noen år senere kjøpte mine foreldre sin egen fritidsbåt, en 17-foting i glassfiber, med kalesje og en gedigen påhengsmotor på 65 hk på hekken. Farta var det ingen som klaget på. Jeg var nyfrelst. For en luksus. Vi kom oss raskt ut i øyriket, og bodde i hustelt med to soverom og stue. Dagene var deilig lange, med solvarmet sjø og svaberg til å springe på.
I den store farkosten kunne vi reise langt på kort tid, til og med sove om bord, og de voksne lå som trekkspill på smale benker. Fartsvidunderet hadde eksakt like mange fot som min egen båt, en havkajakk designet for langtur og telting. Det skulle allikevel bli flere fødsler og begravelser før jeg forsto at naturens langsomme gang har formet skjærgården for det gode friluftsliv.
I århundrer har skjærgården er et godt sted å være, og bosetting siden midten av 1800-tallet. Det vennlige klimaet, korte avstander mellom øyene, gode vekstforhold, husdyrhold og fiske har gitt til daglig brød i generasjoner. Det må ha vært et arbeidsliv i takt med naturen, men også harde kår.
Da jeg selv var i familieetablering og barna ønsket å reise på telttur i takt med aktivitetsnivå og appetitt på livet, var det et enkelt valg. Det ble telttur i skjærgården. En kjenning, på folkemunne Lange-Kjell, var kjentmann i den sørlige delen. Han var selvutnevnt havnesjef på Verdens Ende, og fulgte med i stort og smått. En dag tok jeg mot til meg og spurte ham hvilken øy det var egnet og telte på.
«Uleholmen». Ordet nærmest ramlet ut av ham. Han kunne bitt seg i tunga. Uleholmen var jo nettopp hans eget øyparadis. Det var der han i årevis hadde tilbragt somrene med sin kjære kone, barn, og deretter barnebarn. Det var der han fant sjelero og kunne rusle rundt i et minimum med klær, røyke sine daglige hjemmerulla sigaretter og ta en tur utpå for å hente torsk, hyse og sei til familiens middagsretter.
Så sa han kort og kontant:
«Kløvningen. Det er en fin øy. Den passer for dere. Dere kan ta Kløvningen».
Dermed ble Kløvningen vår øy. Der fikk vi være så å si alene. Det hendte det kom dagsturister i småbåter, men sjelden at noen satt opp telt for å bli der. I dag er Kløvningen blitt en populær øy for kajakkpadlere, og brukes som base for kurs, eller bare lek og moro.
Min mor på 88 synes det er på høy tid at jeg gir meg med kajakkpadling.
«Det må jo finnes andre ting å finne på», sier hun, sveiver armene som pedaler på en sykkel.
Hun har ofte rett – også denne gangen, men hun kjenner neppe til padlingens fantastiske bivirkning. I våre digitaliserte, automatiserte, robotiserte og hektiske liv kan det fort bli underernæring på himmel og hav, og naturlige opplevelser. Færder nasjonalpark fungerer som en god gammeldags globoid. I nasjonalparken reduseres eget behov for psykolog og fysioterapi til null. Vi trenger naturlig langsomhet i livet.
I dag er lite som før. Lange-Kjell har reist. Hvittinghølet er tomt for bitevillig fisk. Mye av det vi omgir oss med har vokst i lengde og bredde. Alt skal gå raskere. Vi blir flere mennesker som klamrer oss rundt denne ti-mils lange fjordarmen, Oslofjorden, og skal dele på naturen som er tilgjengelig.
Noe er som før; dette fantastiske øyriket som i dag er nasjonalpark. Der er det plass til alle; mennesker, fugler, småkryp, blomster, busker og trær, samt beitedyr. Tar vi vare på naturen, vil naturen ta vare på oss.
- Den 23. august 2013 ble Færder nasjonalpark opprettet ved kongelig resolusjon, og er ti år i 2023.
- Færder nasjonalpark er den andre marine nasjonalparken som ble etablert i Norge.
- Færder nasjonalpark består av 340 kvadratkilometer fastland, øyer, skjær og havbunn.
- De landfaste ytterpunktene er Ormøy i nord og Færder fyr i sør.
- Det opprinnelige skjærgårdslandskapet er av nasjonal betydning for båtbasert friluftsliv og kulturhistorie, med tidligere bosetting, fiske- og øy gårdsbruk og tilhørende kulturminner.
- Færder nasjonalpark har spesielle forekomster av plante- og dyreliv, både til sjøs og på land.
